Prosjekt: Systematiske oversikter over effekter av legemiddelpolitiske tiltak

Prosjektet skal bidra til at beslutninger (i alle land) om tiltak på legemiddelfeltet baseres på best mulig kunnskap om effekter av tiltakene.

Bakgrunn
Kliniske studier av effekter av legemidler er vel utbredt og danner bl.a. et viktig grunnlag ved søknader om markedsføringstillatelse og opptak i refusjonsordninger. Men, gitt de kliniske effektene av et legemiddel, kan myndighetene bruke en rekke tiltak for å få til en mest mulig rasjonell bruk av legemiddelet. Slike legemiddelpolitiske tiltak kan være administrative, juridiske, finansielle og informasjon.

Tiltakene kan være rettet mot leger/helsepersonell, pasienter, apotek og legemiddelprodusenter. Eksempler er:

• reguleringer med hensyn til lisenser, patenter, markedsføring og salg
• refusjonsordninger, herunder særlige vilkår i forhold til refusjon av
  legemidlerprispolitikk
• prispolitikk
• egenandeler
• budsjettordninger og andre finansielle insentiver for forskrivning
• praksisbesøk hos og informasjon til leger/helsepersonell
• informasjon til pasienter

Fordi bruken av medikamenter har en stor helsemessig og økonomisk betydning, er det viktig at legemiddelpolitiske tiltak evalueres godt. Tidligere oppsummeringer tyder imidlertid på at gode evalueringer av en rekke tiltak mangler.

Prosjektet
Med denne bakgrunnen er det viktig å bruke den forskningen som finnes. Resultater fra relevante internasjonale studier sammenfattes i en serie Cochrane-oversikter. Arbeidet drives fram av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og involverer tverrfaglig innsats fra flere land. Det søkes systematisk etter publisert og ikke-publisert litteratur i elektroniske databaser, på relevante nettsider m.m. Studienes kvalitet vurderes så etter etablerte kriterier, og resultatene systematiseres og sammenfattes.

Vi ser på effekter på:

• legemiddelbruk
• helse
• bruk av helsetjenester
• legemiddelkostnader
• andre kostnader
  

Eksempler på problemer en vil søke å se på i oversiktene, er i hvilken grad legemiddelpolitiske tiltak kan gi:

• Forbedret helse direkte, gjennom en riktigere bruk av medikamenter, blant annet ved redusert feil- og underbehandling.
• Innsparinger på legemiddelbudsjettene uten at det går utover helsa til befolkningen, blant annet ved mindre unødig behandling og behandling med unødig dyre legemidler. Slike innsparinger kan frigjøre midler til andre helseformål og dermed indirekte gi bedret helse.
• Utgiftsøkninger ved at tiltaket i seg selv koster mer enn det en sparer ved lavere legemiddelutgifter. Dette kan særlig gjelde tiltak som krever en viss administrasjon og tidsbruk av helsepersonell og saksbehandlere, som for eksempel referanseprissystemer og ordninger med individuelle refusjonssøknader.
• Utilsiktede virkninger, som for eksempel mulig økning i innleggelser på sykehjem ved innskjerpinger i refusjoner av legemidler, eller at egenandeler kan gi redusert bruk av så vel kostnadseffektive som ineffektive legemidler.