Pasientsikkerhet i sykehus – kunnskap eller kampanje?

I 2004 ble det lansert en kampanje av Institute for Healthcare Improvement (IHI) som tok mål av seg å spare 100 000 liv i amerikanske sykehus i løpet av 18 måneder (100K - Campaign).

Helse Øst RHF har bedt Kunnskapssenteret om å vurdere dokumentasjonen for de seks satsingsområdene kampanjen fokuserer på: Etablere 'Rapid response team' (ekspertgruppe som tilkalles ved forverret tilstand hos pasienter) gjennomføre evidensbaserte behandlingstiltak for alle hjerteinfarktpasienter, forebygge legemiddelrelaterte pasientskader, forebygge postoperative sårinfeksjoner, forebygge respiratorassosierte lungebetennelse og forebygge alvorlige infeksjoner i forbindelse med sentralt venekateter.

Rapporten er basert på søk etter eksisterende metodevurderinger, systematiske oversikter og oversiktsartikler. Hva viser kunnskapsgrunnlaget?

• Etablering av Rapid response teams er ikke dokumentert å "spare liv" i sykehus.
• De foreslåtte syv tiltakene på god akutt hjerteinfarktbehandling anses godt dokumentert
• Det er ikke dokumentert at "medication reconciliation" reduserer legemiddelrelaterte skader eller sparer liv i sykehus
• Det er dokumentert at antibiotikaprofylakse reduserer postoperative sårinfeksjoner ved flere typer kirurgi
• Det er ikke dokumentert at hårfjerning reduserer postoperative sårinfeksjoner. Dersom hår skal fjernes, skal det gjøres ved klipping, ikke barbering
• Enkelttiltakene på forebygging av sepsis ved sentralt venekateter er ikke dokumentert
• Vi fant ikke evidens for kampanjens tiltak for å forebygge lungebetennelse hos respiratorpasienter.

Konklusjoner
Områdene varierer med hensyn til hvor godt de er dokumentert og det er usikkert om tiltakene kan knyttes til "sparte liv". Beregningene i kampanjen sier ikke noe om årsaksforholdet mellom tiltakene og redusert dødelighet i sykehusene. Generelt er resultatene bedre dokumentert på områder der intervensjonen er medikamentell enn på områder av organisatorisk, kompetanserelatert eller administrativ art. Studiene er i hovedsak fra UK, Canada, USA og Australia. Overføringsverdien av studier fra andre land kan være begrenset. Nasjonale strategier og tiltak i Norge bør derfor i størst mulig grad baseres på kunnskap om problemomfang og klinisk praksis i Norge.