Diagnostisk nøyaktighet av øre-, munnhule-, armhule- og pannetermometer sammenliknet med rektaltermometer for å identifisere feber hos voksne pasienter innlagt i sykehus eller sykehjem

Bruk av øretermometer er blitt en vanlig metode for å måle kroppstemperatur hos pasienter ved norske sykehus. Denne rapporten oppsummerer kunnskapen om diagnostisk nøyaktighet av øremåling sammenliknet med rektalmåling for å identifisere og utelukke feber hos voksne pasienter i sykehus eller sykehjem. I tillegg har vi søkt etter studier som sammenlikner munnhule-, armhule- og pannemåling med rektalmåling.

Gjennomgangen viser at diagnostisk nøyaktighet av øretermometer sammenliknet med rektaltermometer i liten grad er undersøkt. Vi identifiserte elleve små relevante tverrsnittsstudier med i alt 1426 deltakere. De fleste studiene gjaldt øremåling, noen gjaldt munnhule- eller armhulemåling mens ingen vurderte pannemåling.

Korrekt og observatøruavhengig bruk av øretermometer kan være utfordrende i en klinisk setting. Det kan også være problematisk å sammenlikne temperaturer målt ulike steder på kroppen fordi de er estimater for det vi ønsker å måle, nemlig kjernetemperaturen. Studiene viste at øremåling gjennomgående identifiserte feber hos en utilfredsstillende andel av pasienter som hadde feber målt rektalt (lav sensitivitet), men at øremåling gav få falske positive målinger (høy spesifisitet). Siden studiene var basert på få pasienter med feber og opererte med ulike grenseverdier for feber, er særlig verdiene for sensitivitet svært usikre.

Siden det er utstrakt bruk av øretermometre i norske sykehus, er det behov for dokumentasjon av diagnostisk nøyaktighet og repeterbarhet (samsvar ved gjentatte målinger) hos nye modeller.