Pasientsikkerhet i norsk helserett - Understøtter norsk rett helsetjenestens arbeid med pasientsikkerhet?

Sammendrag av PM fra pasientsikkerhetsutdanningen ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm november 2008 – april 2009.

Nasjonal enhet for pasientsikkerhet skal i henhold til Nasjonal helseplan 2007 – 2010 bl.a. bidra til en kulturendring i helsetjenesten med sikte på større åpenhet om feil og utilsiktede hendelser. Med utgangspunkt i dette, har jeg undersøkt norsk lovgivning som berører pasientsikkerhet i lys av kurslitteratur, foredrag med mer for å se hvordan lovgivningen understøtter helsetjenestens arbeid med pasientsikkerhet og den kulturendring som Nasjonal helseplan legger opp til. Jeg har stilt følgende spørsmål:

Gir jussen rom for den kulturendring Nasjonal helseplan legger opp til?

Understøtter norsk rett i tilstrekkelig grad helsetjenestens arbeid med pasientsikkerhet?

Den litteratur som er gjennomgått på kurset viser at årsaker til skader og ulykker i høyrisikovirksomheter må forstås i en mye videre kontekst enn å bare fokusere på eventuelle feilhandlinger hos enkeltpersoner. Det finnes kunnskap om sammenheng mellom ulykker og arbeidstakeres søvnmangel og arbeid på uvanlige tider av døgnet. Det finnes ulike verktøy for å forsøke å kontrollere risiko; og litteraturen er forholdsvis samstemt hva gjelder at god sikkerhetskultur fordrer toppledelsens engasjement. Det finnes dessuten kunnskap om hva skadelidte har behov for i etterkant av informasjon og unnskyldning.

Gjennomgang av helselovgivningen viser at den i liten grad reflekterer denne kunnskap. Det gjelder bl.a. disse punktene:

• Loven åpner for straff mot helsepersonell som rapporterer betydelig skade på pasient.
• Loven åpner for administrativ reaksjon mot helsepersonell som rapporterer betydelig skade på pasient.
• Norsk lovgivning mangler lovbestemmelser som eksplisitt stiller krav til virksomheten om systematisk pasientsikkerhetsarbeid. Krav til systematisk risiko- og sikkerhetsarbeid er svært generelt utformet.
• Det er ikke krav på virksomhet til bruk av alminnelige verktøy i pasientsikkerhetsarbeidet som hendelsesanalyse og systematiske risikovurderinger.
• Det er ikke lovbestemmelser som sikrer at virksomheten selv håndterer skader og klager fra pasient og pårørende slik de har behov for.
• Kvalitetsutvalgenes rolle er uklar og bør gjennomgås.
• Lovgivningen mangler definisjoner av sentrale begreper: ”pasientsikkerhet”, ”nestenuhell” med mer. Fravær av enhetlig språk vanskeliggjør arbeid med pasientsikkerhet.
• Det er noe påfallende at sikkerhet for pasienter og sikkerhet for ansatte i liten grad ses i sammenheng på nasjonalt nivå (statsforvaltningen og lovgivningen).

Mine konklusjoner er derfor at så lenge helsepersonell risikerer administrative reaksjoner og straff for å melde skade på pasient, er det neppe rom for den kulturendring Nasjonal helseplan legger opp til. Videre gir lovgivningen rom for at helsetjenesten kan drive pasientsikkerhetsarbeid på avansert nivå, men man kan ikke egentlig si at den understøtter helsetjenestens arbeid med pasientsikkerhet – til det er den for generell og for lite oppdatert.