Rapport fra Kunnskapssenteret - Systematisk oversikt

Forebygging av selvmord, del 2

Publisert   Endret
Mehlum L , Dieserud G , Ekeberg Ø , Grøholt B , Mellesdal L , Walby F , Myhre K. Forebygging av selvmord, del 2. Rapport fra Kunnskapssenteret nr. 04 – 2007. ISBN 978-82-8121-146-9 ISSN 1890-1298.

Bakgrunn
Kunnskapsoppsummeringen omhandler effekt av selvmordsforebyggende tiltak i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste. Delrapport 1 (Rapport fra Kunnskapssenteret nr 24-2006) omhandler psykoterapi, medikamentelle intervensjoner og elektrokonvulsiv terapi mens den foreliggende delrapport 2 tar for seg en del andre intervensjoner.

Rapporten er utarbeidet etter oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet og er ment å være en del av grunnlagsmaterialet ved utarbeidelsen av nasjonale retningslinjer for selvmordsforebyggende arbeid i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste.

Metode og arbeidsform
Det ble søkt etter litteratur i Cochrane Library og Health Technology Assessment databasen, i Medline, Embase, Psychinfo og Cinahl. I søkestrategien ble det brukt et utvalg betegnelser for selvmord og selvskade i kombinasjon med søkefilter utarbeidet av SIGN1 for å begrense utvalget til systematiske oversikter. Søket ble gjort i januar 2006.

Denne søkestrategien ga 852 treff. Titler og abstracts ble lest av minst to av medlemmene i prosjektgruppen, de 29 oversiktsartiklene som ble funnet mulig relevante for denne delen av prosjektet av to personer ble innhentet i fulltekst og lest.

Oversiktsartiklene klarla hvilke intervensjoner som er diskutert i vitenskapelig litteratur. I resultatdelen er disse intervensjonene beskrevet med utgangspunkt i oversiktsartiklene. Det er videre presentert resultater fra primærlitteraturen som lå til grunn for disse.

Resultater og diskusjon
Det ble funnet litteratur om tiltak for å bedre kontinuitet i behandling og oppfølging (behandlingskjeder, brev- og telefonkontakt og oppfølging av psykiatrisk hjemmesykepleie), tiltak for å fjerne terskler og bedre tilgjengeligheten (grønt kort, lokalt baserte tverrfaglige psykiatriteam, innleggelse i sykehus) og beskyttelsestiltak ("ikke-selvmordkontrakter", sikring av det fysiske miljøet i institusjoner og overvåking).

I flere studier er standard behandling i både intervensjons- og kontrollgruppene dårlig beskrevet, hovedfokus var på tilleggstiltak for å sikre etterlevelse i intervensjonsgruppen. Dette kan komplisere tolkningen av både negative og positive funn.

Grunnlaget for relativt mange av studiene var intervensjoner overfor pasienter som er behandlet i somatisk sykehus etter selvmordsforsøk / villet egenskade, der inklusjonskriteriene ofte er dårlig definert, og der intervensjonen varierer i tid, fra kortvarig telefonkontakt til innleggelse i psykiatrisk avdeling. Det er uklart i hvilken grad resultatene fra disse studiene kan generaliseres til selvmordstruede pasienter i psykisk helsevern. Det er også uklart i hvilken grad resultater fra studier av intervensjon rettet generelt mot pasienter med en definert psykisk lidelse, og ikke spesielt mot pasienter som har gjort selvmordsforsøk eller på annen måte vurderes til å være selvmordstruet kan generaliseres til alvorlig selvmordstruede individer.

Konklusjoner

  • En rekke antatt selvmordsforebyggende tiltak tar sikte på å lette kontakten mellom psykisk helsevern og personer med problemer.
  • Metodiske svakheter gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner fra studier av behandlingskjedetiltak.
  • Brevkontakt som oppfølging av lite behandlingsmotiverte pasienter hadde selvmordsforebyggende effekt i en studie.
  • Kortvarig telefonkontakt ble ikke vist å ha noen effekt.
  • Langtids telefonoppfølging kan ha primærforebyggende effekt for eldre kvinner.
  • Oppfølging ved psykiatrisk sykepleier etter kortvarig sykehusopphold er ikke vist å ha effekt.
  • I en case- control studie fant man at reduksjon av behandlingstilbudet var risikofaktor for selvmord.
  • Ingen av de tre studiene av "grønt kort" viste statistisk signifikant effekt av intervensjonen. I to små studier som ga mulighet for personlig kontakt med fagperson var det tendens til effekt av tiltaket, mens det i en tredje studie som bare ga adgang til telefonkontakt ikke var noen effekt.
  • Metaanalyse av studier av lokalt baserte tverrfaglige psykiatriteam fant nær statistisk signifikant reduksjon i dødelighet hos pasienter med alvorlig psykisk lidelse.
  • Det er ikke funnet studier av effekten av hospitalisering ved selvmordsfare som gir grunnlag for å trekke konklusjoner med hensyn til hvilke pasienter som bør innlegges.
  • Det er ikke funnet noen studier som har undersøkt effekten av beskyttelsestiltak på selvmordsatferd (begrenset tilgang til farlige midler og fysiske sikringstiltak i institusjoner, "ikkeselvmordskontrakt", overvåkning).

Det er stort behov for forskning som evaluerer effekten av ulike typer intervensjoner.

(http://www.kunnskapssenteret.no/publikasjoner/forebygging-av-selvmord-del-2)